Verneverdige

Hus under fjellet

Å verne eller ikke å verne

I nabolaget der jeg vokste opp hadde vi et par bygninger som ble ansett som skamfulle og skjemmende. Dette var trehus fra slutten av 1800-tallet, og de hadde mildt sagt sett bedre dager. Det var ingen som bodde i dem, men byens løse fugler hadde det med å ta seg inn og benytte seg av fasilitetene. Foreldrene våre ga oss streng beskjed om at vi ikke fikk gå inn i dem. De ble ansett som verneverdige, slik at de ikke kunne rives, og huseier kunne bare pusse opp hvis han gjorde det etter boka.

Selv om husene hadde fredet status, betydde det tydeligvis ikke at huseierne var ansvarlige for å vedlikeholde dem, det virket bare som de ikke fikk lov til å gjøre noe med dem.

En fremtid med fortiden i behold

Gamle byggninger i bybildet forteller en historie om fortiden, og minner oss på hvordan folk levde i gamle dager. Selv om ikke alt er bevaringsverdig, er det dessverre alt for mange kulturminner som i dag enten blir revet, eller som brenner ned. De er en ikke-fornybar ressurs, og må behandles deretter. Vi får ikke nye hus fra 1800-tallet, og glemmer vi hvor vi kommer fra, glemmer vi hvem vi er. I Gausel har det blitt tatt vare på flere bygninger. 

Når man tenker på verneverdige bygninger, er det ofte gamle stavkirker, borger, klostre og slott man tenker på først. Men, det finnes mange former, og vi må være forsiktige med å bestemme hva som er viktig, og hva som er mindre viktig. Fremtidens arkeologer jobber kanskje etter andre metoder, og da er det best at kildematerialet er godt bevart.

Gammelt og nytt

Verneverdige bygninger - en del av kulturarven

Men, fredet status hjalp ikke når flammene var på ferde, og i løpet av noen få år brant fire slike hus ned, uten at politiet klarte å ta noen for ildspåsettelse. 

Tomtene de sto på var jo relativt verdifulle sentrumstomter, og det var jo klart at eierne tjente gode penger på å bygge nye, moderne hus med flere etasjer, slik at de kunne leie ut eller selge med en ganske så betydelig fortjeneste. Byen ble frarøvet et kulturminne, og hushaiene ble rikere. I tillegg vil vi ha mistet viktig informasjon om funksjon og skriftspråk som var tatt vare på i disse strukturene. 

Insentiver fremfor straff?

For å beskytte verneverdige bygninger mot grådighet og ødeleggelse bør staten ta sitt ansvar. Siden disse kulturminnene er felleseie, burde det også være et felleskapets anliggende å finansiere restaurering og vedlikehold. Dette må selvfølgelig veies opp mot huseiernes interesser, så det ikke blir nok en melkeku for dem.

Riksantikvaren har myndighet til å bestemme hva som er verneverdig, og de kan anmelde brudd på kulturminneloven, slik at uansvarlige huseiere kan straffes. Men, burde de ikke heller prøve å samarbeide, slik at det lønner seg å ta vare på gamle bygninger, og de ikke blir forfalne rønner bebodd av grevlinger og uteliggere?