Tak over hodet

En bygning har i utgangspunktet kun en funksjon og det er å gi byggeren et tak over hodet. Det var altså behovet for beskyttelse mot vær og vind som gjorde mennesket til husbyggere. Denne enkle og opplagte funksjonen har holdt seg uendret opp til i dag, men selve bygningene har vært og er i stadig forandring. Vel, ikke helt; bygningens funksjon setter en opplagt begrensning på dens form.

 

Så lenge et bygds funksjon er å beskytte et eller flere mennesker mot vær og vind vil dens form alltid måtte inneholde visse elementer. Vi snakker altså om tak, vegger og gulv. Alle bygninger, fra leirhytter til palasser, har tak, vegger og gulv. Så snart disse tre elementene er på plass kan vi begynne å pynte.

 

Mennesket er alle tings mål, heter det og dette er kanskje mest sant innen arkitekturen. Det er menneskets mål (høyde, bredde og vekt) som bestemmer størelsesforholdene i de aller fleste bygninger. Til alle tider har det eksistert mennesker som mener å være større en seg selv, mennesker som har sett på seg selv som guder. Bygningene disse menneskene har fått reist reflekterer altså ikke mennesket, men gudommen. Pyramidene i Egypt er kanskje det aller best kjente eksempelet hvor bygg har blitt reist for å romme menneskeguden. Hellige bygg, templer, har også blitt bygd for mindre konkrete guder, guder som ikke har noen menneskelige mål. Våre kirker er slike bygg. Dagens kirker er ofte høye under taket, men ellers er interiøret og dører tilpasset mennesket. I tidligere tider var alle proposjoner i kirkene overdimensjonert, det var guden som skulle “bo” der.

 

Arkitekturhistorien handler veldig mye om bygninger som har vært beregnet for det overmenneskelige; konger, herskere, paver og andre som har hatt et noe grandiost selvbilde.

 

preview_COLOURBOX9546072