Fra hule til hytte

Som nevnt var det behovet for tak over hodet som gjorde mennesket til byggmestre, men de skaffet seg beskyttelse mot vær og vind lenge før de begynte å bygge.

 

Naturlige huler var menneskets første hjem og utgravinger i blandt annet askehauger har vist at en hule kunne være okkupert av mennesker i flere generasjoner. Den første byggevirksomheten  besto antageligvis av å bygge en vegg foran huleåpningen, muligens også små tak på innsiden for å holde det konstant dryppende vannet borte. Menneskene som bodde i huler var jegere og som jegere måtte de følge byttetdyrenes vandringer. De måtte altså skifte huler gjennom året og med denne nomadetilværelsen oppstod også behovet for å kunne lage seg improviserte skjul. På denne måten lærte mennesket seg å bygge.

 

Menneskets nomadetilværelse varte så lenge de var jegere, det var først da vi begynte å dyrke jorden og holde husdyr at vi trengte permanente bosettinger og med utviklingen av jordbruket skyter husbyggingen fart. Nå ble det nødvendig å bygge hus som kunne vare hele året og dermed var et nytt fag skapt.

 

Mennesket brukte de materialene som var tilgjengelige og i Europa var dette materialet som oftest tre. Vi må huske at Europa i dag har et landskap veldig forskjellig fra landskapet for bare to tusen år siden. Kontinentet i begynnelsen av Romertiden var for det aller meste dekket av skog så byggemateriale var det nok av. De rikeste i samfunnet bygget alikevell sine hus i stein, av opplagte grunner. Flere av steinbygningene som ble satt opp for over to tusen år siden står den dag i dag.

 

Mennesket hadde altså blitt bofaste og dermed begynner historien om arkitektur, en fascinerende og spennende historie som gjenspeiler utviklingen og konfliktene i samfunnet og som forteller om tro og overtro, makt av avmakt.

 

Tea plantations